Skogens gull

Etter fredagens grufulle hendelser hvor man ikke kunne gjøre annet enn å følge med på nyhetene og prøve å ta inn over seg de forferdelige opplysningene etter hvert som de kom fram, fant vi ut at det var på tide å komme seg ut i skogen. Søke skogens ro.

Datteren min hadde nevnt, i en bisetning og litt tilfeldig, fordi jeg ble helt salig når jeg fant én liten stakkars kantarell mens vi gikk tur med hundene, at det var da ikke noe å gå av skaftet for fordi det var da masse sopp der hun pleide å ri. Jaggu hadde hun rett i det!

Store fine gyldne kantareller! Mira passer på.

 Vi plukket en god kurv, men ikke mer enn vi fikk spist i løpet av noen dager.

Lunsj ble selvfølgelig kantarell og bacon på ferskt grovt brød.

Som gammel hestejente benyttet jeg anledningen.